08.11.2010 - Tre typer dannelse

Av Kjetil Enstad, Førsteamanuensis ved Krigsskolen

Det er en tykk grøt av forestillinger om hva dannelse er her ved Krigsskolen. Vi driver jo med ut-dannelse her i fag så forskjellige som våpentjeneste, etikk og (jeg må nesten nevne det) engelsk. Dette krydres dessuten med selskapsdans, cognac-smaking og Den Gylne Løwe. Ikke rart, kanskje, at det hersker litt forvirring rundt hva som er kjernen i dannelsen.


Uansett, kadettene skal UT herfra, og de skal ha en form for DANNELSE i tillegg til utdannelse. Jeg tror det vil hjelpe en del å skille mellom tre forskjellige typer dannelse.

For det første har vi den type dannelse som gamle tanter på Frogner er meget opptatt av - og for så vidt Dronningen. For symmetriens skyld kan vi kalle det sosial dannelse. Det å vite hvordan man oppfører seg i teselskap. Man snakker ikke om politikk (det kan skape krangler), om penger (det er vulgært), om religion (det sømmer seg ikke) og man snakker ikke med mat i munnen og sender ikke SMS under vertens tale og så videre. Selv om dannelse i betydningen å vite hvordan man oppfører seg kan ha fått en litt parodisk karakter i sosieteten, så har denne typen dannelse vært og er fortsatt viktig for en offiser som kommer ut fra Krigsskolen. Det forventes at offiserer er høflige, at de opptrer skikkelig og ikke for eksempel svinger Krigsskolens flagg i fylla. Men enn så lenge har ikke Toppen Bech blitt ansatt ved Krigsskolen, så denne typen dannelse utgjør ikke noen kjerne i utdannelsen på Linderud. Dernest har vi dannelse i betydningen klassisk dannelse. Denne typen dannelse, som handler om å kunne sin latin, kjenne sin Homer og kunne sitere Cicero etter behov er på vei ut av alle utdannelser. Man kan fortsatt studere gammelgresk og latin ved Institutt for klassiske og orientalske studier og som del av teologistudiet, men det er slutt på den tiden da man som 7-åring fikk juling for ikke å kunne konjunktivformene av et latinsk verb.

Likevel kan det kanskje være nyttig å ha en litt mindre snever forståelse av begrepet klassisk dannelse her ved Krigsskolen. Det er lett å spørre retorisk ”hvorfor i all verden skal man lære latin?!?” Men det har faktisk stor verdi å lære enkelte ting som man ikke umiddelbart ser en direkte nytteverdi av. Sun Tzu vil kanskje lett aksepteres og nevnes også i undervisningen ved skolen. Sun Tzu kan godt sies å være en del av en offisers klassiske dannelse. (Men hvor mange kadetter har lest hele Kunsten å krige og satt seg inn i diskusjonen om hvorvidt han var en virkelig person og lest om tidlig kinesisk historie og samfunnsliv?)

Hva annet kan en klassisk dannelse bety for offiserer som går ut fra Krigsskolen? Kanskje å kjenne Kongesagaene, skolens historie og utvikling, historien fram til Grunnloven og utviklingen av parlamentarismen? Noen mener at dannelse handler om hvor mye du kan av alt som IKKE er faget ditt. Otto Løvland leser og siterer Ibsen og snakket dessuten engasjert om Shakespeare med undertegnede ved en (festlig) anledning. Det er dannelse av denne typen, men uansett hva en klassisk dannelse for offiserer skulle være vil ikke en slik dannelse heller være noe sentralt aspekt ved utdannelsen ved skolen.

Til sist har vi den nyeste forståelsen av begrepet dannelse, nemlig akademisk dannelse. Akademisk dannelse er et begrep som blant annet stow sentralt for Dannelsesutvalget som la fram sitt sluttdokument før sommeren i fjor. Denne type dannelse handler om å ha et teoretisk rammeverk som setter en i stand til å forstå og danne seg et korrekt bilde av de situasjoner man enten havner i eller setter seg fore å gå inn i, dilemmaer man forelegges eller problemer man skal analysere. For en profesjonsutøver er en slik dannelse essensiell. Landmakt, skolens største fag, handler, i den grad jeg vet noe om faget, om å kunne forstå terreng, fiende, vurdere egen og fiendens operative evne, styrker og svakheter osv. Kort og godt handler det om å gi offiseren de verktøy han eller hun trenger for å ta riktige avgjørelser i en stridssituasjon. Denne evnen er en del av den dannelse som skolen skal gi offiserene. Jeg vil i hvert fall ikke føle meg trygg i et land der forsvarets offiserer ikke kan noe om landmakt.

Men akademisk dannelse handler likevel om mer enn å få en slik operativ verktøykasse. Tenk på House, M.D., som bruker sin unike analytiske evner til å løse de medisinske mysteriene som ingen andre skjønner. Hans forståelse av medisin setter ham i stand til å forstå nye, ukjente sykdomsforløp. Akademisk dannelse handler også om å ha en kritisk holdning til aksepterte sannheter og forestillinger (ikke en sarkastisk holdning slik Gregory House har vel å merke), samt ha den teoretiske kunnskap som er nødvendig for å kritisere dem. Det handler om å forstå sin egen rolle i en større sammenheng og forstå etiske dimensjoner av handlinger og valg. Hvordan vil ordet ’krigerkultur’ oppfattes i en norsk offentlighet? Hvilke signaler sender min hvite hud i Afghanistan eller i Tsjad og hvordan skal dette elementet integreres i utføringen av oppdraget? Hva har språket som brukes - engelsk, fransk, arabisk, norsk, sara (et språk i Tsjad) - å si for en situasjonsbeskrivelse og den kompetente språkbrukers makt til å legge premissene for virkelighetsforståelsen? Hvorfor reagerer noen på betegnelsen ’usle kryp’? Hva har det å si for et militært engasjement (moral, motivasjon, kampvilje) hvis slike fiendebilder ikke er akseptable?

Den militære profesjonen er tatt inn i en helt ny politisk virkelighet, og derfor tror jeg at en akademisk dannelse er den viktigste ballasten en offiser kan ha, og i den sammenhengen har etter min mening alle fagene ved skolen en rolle å spille. Akademisk dannelse setter offiseren i stand til å møte nye og tidligere ukjente utfordringer på en god måte. Nøyaktig hva som skal til for å nå en slik dannelse, vet jeg ikke. Forposten er vel heller ikke forum for å meisle ut en strategi som har akademisk dannelse innenfor den militære profesjon som mål. Men noen ting virker nærliggende, for eksempel en problematiserende tilnærming til ting heller enn å overføre en gjeldende forestilling. Metodekurs i første avdeling i stedet for tredje kan bidra til mer refleksjon. Kanskje litt lavere intensitet i studieløpet er nødvendig, ettersom refleksjon krever tid. Det er viktig å erkjenne at akademisk dannelse ikke oppstår i profesjonsutøvelsen etter utdannelsen, men er den ballasten man har med seg som setter en i stand til å utøve profesjonen i en foranderlig verden.