27.08.2010 - Armadillo - En bekreftelse på realiteter

Skrevet av Rune Rippon Arnold 08-11

Nylig var store deler av Kadett- og ledelsesstanden ved Krigsskolen på førpremierevisning av den danske krigsdokumentaren Armadillo. Denne filmen har skapt stor debatt i Danmark om hva realiteten til soldatene i Afghanistan er og hva som tidligere har blitt fremstilt av politikerne. Men er filmen så kontroversiell som folk vil ha det til? Er det et faktum at dette er en film som blir personlig for både Nordmenn og Dansker fordi det er soldater fra vårt naboland som utfører handlingene?

Hovedpoenget som har skapt så stor debatt i Danmark er dette med hvordan politikerne har fremstilt oppdraget i Afghanistan. Bildet som hadde blitt malt av regjeringen om at de Danske styrkene er i landet på et humanitært oppdrag blir fort satt til side når man gjennom filmen tar del i hverdagen til soldatene i Helmand. For det er krig vi ser, usminket og rått. Vi følger soldatene i alt de gjør, fra hvordan de takler usikkerhet, strid, frykt til samhold, vennskap og smerte. Vi ser hvordan de prøver å skape et grunnlag for en større humanitær bistand men blir hindret hele tiden av den forverrede sikkerhetssituasjonen. Hovedoppgaven deres blir til slutt å gjennomføre direkte kamphandlinger mot fienden for å sikre seg selv, noe som ikke hadde vært med på å danne grunnlaget for danskenes deployering til Afghanistan. Janus Metz, regissøren av filmen, mente selv at denne filmen kom til å skape politiske omveltninger hjemme i Danmark da den ble vist på filmfestivalen i Cannes. Det skal sies at den skapte debatt, men ikke med den vinkelen Metz hadde sett for seg. Danskene var nemlig mer opptatt av hva som skjer med soldatene som er i strid og hvorfor.

Det har blitt skrevet mangfoldige hyllemeter om stressreaksjoner og hvordan krig påvirker mennesker. Det er noe av det første en kadett ved Krigsskolen lærer om gjennom Lord Moran, S.L.A. Marshall og Bratland. Vi lærer vi om mangfoldet av reaksjoner et menneske kan oppleve under stress. Det er og noe som det er laget flere filmer om, men få av disse filmene har vært så direkte og så personlige som Armadillo. Filmen skildrer soldatenes glede over å ha gjennomført en god operasjon, den nedtrykte stemningen når en medsoldat mister livet og oppgittheten de føler av ikke å komme noen vei med misjonen sin. Det som er viktig å nevne her er at det vi ser er helt naturlige reaksjoner som oppstår i stressituasjoner. Scenen der en såret soldat som kikker ut i luften og blir behandlet er et godt eksempel på dette. At en soldat som har blitt skutt i armen, samtidig som han er i morfinrus, har et tomt blikk er en realitet man kan finne i enhver traumesituasjon, enten det er hjemme i Norge eller i Afghanistan. Det spesielle med denne filmen er at den viser unge, danske soldater som gjennomgår disse påkjenningene. Da er det lett å forstå hvorfor en befolkning reagerer som den gjør. Krig er ikke hverdagskost og når den blir vist frem som i Armadillo så kan det nok oppfattes for mange som et slag i ansiktet. Det er jo tross alt deres egen brødre, sønner og venner som opplever disse påkjenningene.

Her går ikke filmen helt objektivt til verks. Det er helt klart at regissør Metz vil vise oss ytterpunktene av hvordan et menneske kan reagere. Jeg opplevde hans skildring av to av hovedpersonene på denne måten. På den ene siden har vi Daniel Ølby, soldaten som er med i scenen hvor flere Taliban blir drept. Han fremstilles som en jovial og eventyrlysten soldat som avreagerer etter denne trefningen med å spøke, skryte og ha en generelt veldig ekstrovert oppførsel. Den andre siden av spekteret ser vi Mads, som utover i filmen blir fremstilt som tilbaketrukket og spørrende til hva han driver med. Det er og flere scener hvor vi får et personlig innblikk i hvordan enkeltsoldater takler hendelser i etterkant. Vi er vitne til hvordan en ildleder tar et oppgjør med seg selv etter at ei Afghansk jente dør av granatene han har utløst. Disse personlige skildringene bidrar i stor grad med å forsterke filmens fokus på realitetene i krig men man skal ha i bakhodet at scenene har blitt redigert for å få frem ekstremiteten. Dette må og tas i betraktning når man hører hvordan folket i Danmark reagerte da de så det som senere har blitt kjent som ”likvideringscenen”. Det er ikke mange som har opplevd en situasjon som denne og da kan det være vanskelig å forstå hvorfor noen ler og plystrer over å ha tatt et liv.

Norge og Danmark er veldig like kulturmessig (Hoefstede, 1991). Samtidig er styrkebidragene våre i Afghanistan ganske like, dog på forskjellige plasser i landet. Dette gjør at jeg lett kan kjenne med igjen i hva de gjør og hvordan de opererer. Jeg mener det er veldig viktig at vi som norske soldater tidlig går ut og sier at dette er faktisk det som skjer i Afghanistan. Om vi skal være der eller ikke får være en annen diskusjon, men så lenge dette er oppdraget vårt må vi forvente å oppleve scener og hendelser som vi ser i Armadillo. Og nettopp derfor er filmen verdt å se. Den gir et usminket bilde av realitetene vi står ovenfor i Afghanistan i dag. Jeg oppfordrer alle som ser den til ikke å dømme soldatene og det de gjør i filmen. Fokuser heller på hvorfor de gjør som de gjør og ta lærdom av det. For akkurat på det punktet er Armadillo veldig bra, den gir oss en klar bekreftelse på hva det innebærer å være soldat i Afghanistan i dag, samtidig som den åpner den opp og viser befolkningen hva realiteten er.