13.09.2010 - Troppssjefen

Av Carsten Rønnfeldt
Førsteamanuensis, Krigsskolen
Publisert 1. g. m/tittel: I stormens øye. VG, 02.09. 2010. s. 50

I øyet av mediestormen rundt dokureality-filmen Armadillo fra Afghanistan står den danske troppssjefen Rasmus. Det setter han neppe pris på.

Men det bør vi andre gjøre. For filmen gir et unikt inntrykk av situasjoner mange norske soldater kjenner seg igjen i.

Vi, som aldri har opplevd at noen skyter for å drepe oss, ser levende bilder av autentiske kampscener med soldater som kommuniserer på et språk vi forstår. Det blir veldig nært. Vi ser dem gjøre ting og tale om det på en måte som bryter med all god folkeskikk. Dette provoserer. Og nettopp derfor er filmen så viktig. Særlig tre klipp inviterer alle oss som i bunn og grunn bestemmer norsk forsvarspolitikk, til å sette seg inn i de utfordringer det byr på for dem som skal sette den ut i livet.

Her står troppssjefen helt sentralt. På fotpatruljene i Afghanistan er det han som forvalter vår forsvarspolitikk.

Filmens mest spektakulære klipp er da geværtroppen nærmer seg en afghansk landsby. Kompaniledelsen har gitt dem ordre om å fjerne Taliban der. Vi ser sivile rømme stedet i all hast og forstår at nå må de som vil redde livet snu. Men soldatene fortsetter og drar oss med inn i krigen. Mange spør seg hva som er vitsen med å ofre livet for å fjerne væpnede grupper som sikkert snart er tilbake likevel. Men slike spørsmål ligger over troppssjefens myndighet. For han er oppdraget gitt. Utfordringen han er stilt overfor er følgende: "Hvordan fjerner jeg Taliban fra landsbyen på en måte som bevarer flest mulig liv?"

Forestill deg at du var troppssjefen – at du hadde ansvaret for livet til 20 mennesker bevæpnet med utstyr til å drepe mange, mange flere. Hvordan ville du lede et slikt angrep på en måte som holder regjeringens menneskerettighetspolitikk i hevd?

Her finnes ingen fasit, men mange avveininger. Rasmus velger å manøvrere sin tropp i sikkerhet i en grøft 150 meter fra landsbyen. Nå er det bare en flat og åpen mark som skiller dem fra Taliban. En killing zone hører vi en soldat kalde den. "Aldri i verden om jeg hadde gått ut i der," tenker jeg. Men på troppssjefens tegn, reiser soldatene seg fra grøften og løper rett mot Talibans stillinger.

Dette er selvsagt ingen tilfeldighet, men en mentalitet han har drillet inn i hver enkelt soldat. Gjennom måneder og år har hans utfordring vært å vinne soldatenes tillit og gi dem de stridstekniske ferdigheter, som trenges for å gjennomføre og overleve slike oppdrag. Og ikke minst, at de bruker statens våpen i henhold til landets lover og politikk. Når først kampen er i gang, har han begrensede muligheter for å kontrollere deres atferd. Dette viser filmen med all tydelighet.

Det andre klippet er da de returnerer til basen. Rasmus samler soldatene til en debrief. Stemmingen oser av adrenalin og glede. For oss i kinosalen strider deres adferd og ordbruk mot grunnleggende verdier: Hvordan kan man være glad etter å ha drept? Nettopp her går troppen i et livsfarlig etisk grenseland og en troppssjef må sikre at de til enhver tid befinner seg på riktige side. Soldatene koker av følelser og de må få avløp for å unngå senskadevirkninger som posttraumatisk stress.

Spørsmålet troppssjefen må ha et bevisst forhold til er hvordan følelsene skal få utløp. Det er avgjørende forskjell på om soldatene feirer å ha vunnet og overlevd slaget, eller å ha drept. Resultatet kan fremstå identisk, men feiringene avspeiler to fundamentalt forskjellige holdninger. Den første er forankret i gleden over å ha overlevd og mestret en ekstrem situasjon med ferdighetene de har pukket. Den andre holdningen bunner i menneskeforakt og hat.

Bikker stemningen i hans tropp over i siste kategori, da er landet hans ille ute å kjøre, for da drives troppen av mål som undergraver regjeringens politikk. Men også den enkelte soldat vil være ille ute. Ingen glemmer hendelsesforløp, der man stod ansikt til ansikt med døden og kanskje selv fratok andre livet. Men man kan huske det på forskjellige måter, forankret i forskjellige verdier. Hvis en soldat en dag begynner å tvile på om hun gjorde rett i en slik situasjon, da kan det bli meget vanskelig å leve videre med seg selv. Derfor er det avgjørende, at troppssjefen verner om noen etisk forsvarlige rammer for troppens virke. Han må være sikker på at hans soldater forstår de overordnede politiske målene med det de gjør; være oppmerksom på at avdelingen ikke forfaller til å omtale afghanere eller Taliban respektløst. Da bygger han den enkelte soldats moralske beredskap til å ta vare på seg selv og sin holdning til andre.

Tredje klippet er jublende hjemkomstscener. Særlig gledes vi over soldaten Mads møte med sin familie. Vi så deres vanskelige samtalene før han dro av gårde og nå gledes vi med dem over at han er kommet hel hjem. Eller, er han det? Kroppen er inntakt, men hva med hans personlighet? Er han stadig den samme å være i hus med? Kan han leve et normalt liv etter dette? Troppssjefen har gjort hva han maktet, nå vendes utfordringen til oss som har sett på.

For hvordan møter vi soldatene som kommer hjem fra Afghanistan? Vi som er kollegaer eller perifere bekjente. Husker vi at det var oss som sendte dem? Vi som er enige i at dette er viktig blant annet for å bevare hjørnesteinen i Norges sikkerhet – NATO. Ser vi på soldatene som halvpsykopatiske drapsmenn, eller som de som tar den voldsomme påkjenning det er å utføre vår forsvarspolitikk i praksis?